Fashion & figure

I morgen er siste mulighet til å få med seg følgende exhibition: Yves Saint Laurent Retrospective @ Petit Palais. Siden i dag er dagen før dagen, er utstillingen åpen til midnatt. Jeg rekker det, med andre ord. Avdøde Yves (1936 - 2008) brukte 40 år av sitt liv til å designe klær, med stort hell. Utstillingen viser rundt 300 av hans kreasjoner helt tilbake fra der eventyret startet i 1958, da han tegnet sin første kolleksjon for Dior.

Jeg simpelthen forguder høstmoten. Hvert år. Å være i Paris ved sesongstart er en deilig følelse. Er det ett sted det er lov til å være glad i klær så er det her. THE September Issue fra franske Vogue kom ut denne uken og skal snart snappes opp. Septemberutgavene er alltid, alltid, alltid tykkest. 'Fashion is a religion. This is the Bible.' Jeg har smugtittet i andre bibler og er klar. Jeg har skinnskjørtet, leopardsjalet, herrehatten og jeg svømmer i det røde. Rød fløyel. Som fattig student kommer jeg nok dessverre ikke til å legge igjen for mange euro i butikkene her, men høstens trenchcoat og vinterens kåpe skal Paris gi meg. 

Er du forøvrig hypp på et glimt bak Anna Vintour's kulisser i britiske Vogue kan jeg anbefale filmen The September Issue (2009). Sjefredaktøren går nok snart av med pensjon, og det er der jeg kommer inn i bildet..

Men før den tid må jeg få plass i mitt kjære sorte skinnskjørt, et varp fra Fretex, som passet nesten i 2008, men som overhodet ikke passer i 2010. Som et anti-rutinemenneske blir det alltid så där med treningen. Det er jo bare så kjedelig å gjøre det samme stadig vekk lissom. Se de samme veiene, se på den samme skjermen på mølla. Men om jeg noensinne hadde treningsvegring fordi omgivelsene rundt meg drepte all treningslyst, er den nå forsvunnet som dugg for solen. Mitt beste treningstips: flytt til Paris. Hver gang jeg går ut døren med joggeskoene på og iPod'en i hånda slår forelskelsen mot meg. Nøyaktig 45 minutter med tildelt treningstid flyr avgårde. Det er så mye pent å se på at du vil såvidt ense at du holder på å døø når melkesyra kommer. 

Jeg nekter å tro at noen har en penere joggerute enn min. Fra rue Theodore de Banville, krysser jeg av. de Wagram, snur hodet til høyre og ser Triumfbuen i enden av avenuen, tar rett frem i rue Margueritte og er plutselig på fine bvd. Courcelles som etter 5 minutter tar meg til parken med stor P. 

Det er åpenbart flere som synes Monceau er en fin park. Jeg så en brud der i dag. Enkelte jeg kjenner vil si at det er stas å se en brud. Jeg synes det var mer stas å se to hippe franske typer, med brunt krøllete hår, kledd i hver sin burgrunderrøde cordfløyelsjakke. De stod alene på plenen hvor trærne skygget dem for solen, og skjøt på duer med løskrutt mens de filmet med et gammelt kamera. En scene som tatt ut fra en eventyrlig Tim Burton-film. Jeg var der. Hvor var du, Johnny Depp?

Jeg kunne heller ikke unngå å se damen med trikot som danset ballett i slow motion til musikken fra walkman'en sin. MP3'spiller høres ikke like bra ut, selv om det sikkert var det. Og den triste, unge gutten med de brune krøllene, som samlet beina under et stort tre sammen med en handlepose. Tilsynelatende alene i hele verden.

(Ja, alle franske gutter har brunt, krøllete hår.)

Jeg møtte også på en voldsom mengde med joggere. Etter å ha løpt halvveis rundt parken kjente jeg at det ble noenlunde slitsomt å jogge motstrøms. Samtlige joggere hadde nemlig tatt til høyre ved inngangen i parken og jogget i tog defra. Jeg derimot, hadde tatt til venstre. Så jeg snudde, og 5 sekunder på 45 minutter stod jeg utenfor inngangsdøren i 6. etasje, ør i hodet. Litt på grunn av melkesyra og litt på grunn av forelskelse.

@ Spotify  Harrys Gym – Brother