BOMBE I EIFFELTÅRNET!

..hevdes det. Ingen bombe har så vidt det er meg bekjent - gått av. Enda. Jeg er ikke så altfor langt unna, så kanskje jeg hadde hørt et smell om det faktisk smalt. 

Man kan lure litt på hva som må til for å ta knekken på hele tårnet.. Et fly kanskje. Det er jo ikke en helt ukjent gjenstand enkelte har hatt suksess med, når det gjelder å ta knekken på ting.

Uansett så er det kjedelig at dette skulle skje i dag. Det var jo på søndag jeg var der. Det betyr jo at jeg ikke får noe belønning for å snakke med pressen, fordi jeg av naturlige årsaker ikke har noe å komme med. Jeg har derimot vurdert å dikte opp noe. Jeg kan umulig være den første som gjør det for å få litt PR? Forskjellen på meg og de som har gjort det er at jeg ikke er så sjuk i hodet.

Jeg kan ikke unngå å se for meg Eiffeltårnet nå i kveld. Opplyst og stødig, som vanlig. Men i kveld så mutters alene. Skulle så gjerne ønske jeg var der sammen med deg nå, Tårnet. Bare du og jeg (og kanskje et par politimenn, men det er ok). Ingen masete turister i sikte. For et vakkert syn det må være. Jeg har lyst å se. Om det ringes inn en bombetrussel i morgen også, så vet du hvem ringeren er. Hysj..

Noe som også er kjedelig er at jeg gikk ut døren i dag uten hverken SOLBRILLER eller KAMERA. ALDRI gjør det om du er i Paris. Her titter nemlig solen frem når du minst venter det, og det er ALLTID noe stas å ta bilde av. Det er farlig å bruke ordene 'aldri' og 'alltid', men jeg mener det når jeg sier dem nå. Jeg følte meg helt ubrukelig der jeg trasket langs rue de Rivoli på jakt etter butikker med normale priser på ting & tang med solen i øynene, fine bygninger, Louvre og vakre Jardin des Tuileries "overalt". Solbriller + kamera = musthaves.

Jeg må ha misforstått, eller ikke gått langt nok. Det jeg øyeblikkelig så var en fryktelig lang gate, ekstremt mange skinnende sorte biler som var linet opp utenfor 10-stjernershoteller, grelle souvenir-butikker - og en D&G-butikk som lå på hjørnet ved metrostasjonen Concorde. 2 av de skinnende bilene med sota vinduer stod utenfor butikken. 2-3 store, sterke mannfolk lempet pose etter pose i bagasjerommene. Et relativt uvanlig syn for min del. Jeg drøyde et par minutter med å gå over fotgjengerfeltet fordi jeg bare måtte få med meg hendelsen. Jeg hadde nemlig såvidt råd til å vindusshoppe der..

Jeg fant likevel noe etter min smak og lommebok - WH Smith. Engelsk bokhandel. Gjett om jeg var glad da. Det er den første jeg har sett hittil. Og de hadde jo det meste. Det var bare å velte seg i engelske bøker og blader. Ikke gadd jeg å dra med meg 20++ kilo med lektyre, så jeg begrenset meg til 2 pockets. 

Lykken stoppet ikke der. Etter å ha tuslet forbi den ene etter den andre butikken med overprisede diamantbelagte varer ser jeg plutselig flere bøker. Og et skilt; 'the first English bookstore established on the continent'. KØDDER DU?? Jeg følte en lykke jeg ikke har følt siden jeg pyntet juletreet som 6-åring. For en ære at jeg skulle få lov til å gå inn de dørene. Galignani heter butikken. Hett tips. Det er en av de deiligste bokbutikkene jeg har trasket rundt i. Mye pent lå på display og jeg ville kjøpe alt. Særjøst. Kom meg ut derfra før jeg ble deppa fordi jeg visste at jeg ikke kunne kjøpe alt.

Husk også; ikke gå på sightseeing i 24 grader, i dårlige sko. Jeg vet dette, men jeg ignorerer denne viten stadig vekk. Resultatet blir alltid kokt hode og vonde bein. Kanskje det hjelper å notere dette her sånn at jeg husker det - til i morgen..?!

Jeg har nå dobbeltsjekket informasjonen jeg hadde (trodde jeg hadde) tilegnet meg om rue Ravoli. Jeg gikk ikke langt nok. Der finnes faktisk butikker man faktisk kan gå inn i uten å måtte ha med seg platinakortet for å få kjøpt noe..

@ Spotify  Superbus – Just Like The Old Days