Lettilgjengelige herligheter og nytelser

Det har så langt ikke gått en dag uten at jeg har helt nedpå et (max 2) glass vin. Supermarkedet 'mitt', Monoprix, har et nesten like godt utvalg i vin som Vinmonopolet. Det aller beste er at Monoprix stenger kl 22 om kveldene. Det sier seg selv at jeg ikke klarer å motstå å kjøpe vin når jeg er innom. I dag kjøpte jeg en flaske Chardonnay til den nette sum av 4 euro. Med dagens kurs blir det nøyaktig 31.9275517 NOK.

Dette er The place to be. Men ikke kun på grunn av billig og god vin. Jeg må holde meg selv i tøylene for ikke å bli altfor euforisk når jeg spaserer nedover avenuene. Vet ikke helt hva jeg hadde forventet. Som relativt vel bereist og med god og lang erfaring med spesielt London, hadde jeg kanskje forventet det samme storby-kjøret som er der. London er fryktelig slitsom. Og det merkes ekstra godt nå. Jeg har ikke vært i Paris i mange dagene, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har aldri slappet av så mye i noen annen by. Kanskje ikke i Norge engang.

Jeg nyter det sååånn. Jeg nyter å tusle rundt i gatene sammen med kartet. Jeg nyter å sitte på Metroen og lese. Jeg nyter å se på dette elegante og fullstendig avbalanserte folket som snakker så vakkert, og ser ut til å nyte livet like mye som meg. Det virker ikke som om de har en klokke løpe etter, selv om de kanskje har det.

I dag hadde i alle fall jeg en klokke å løpe etter. Ikke det at jeg løp, men.. Det første som måtte gjøres var å få tak i et Navigo-kort - aka Oyster i London, et betalingskort som kan brukes på all kollektivtransport. Det kan i tillegg brukes på Vélib', by-syklene. Siden jeg ikke er fastboende måtte jeg ha et 'Passe Navigo Découverte', som er et anonymt forhåndsbetalt kort. Kortet koster 5 euro og må deretter fylles på (om mandagene) for ønsket periode, per uke/mnd/år. 

Så var det å få tak i dette kortet da.

'Bonjour. Parlez-vous anglais?' Damen i info-luken på metrostasjonen min, Pereire, var heldigvis litt språkfør. Hun fortalte at jeg måtte ta et pass-foto som skulle klistres på kortet, men at automaten som var på metrostasjonen var out of order. Great. Hun klarte derimot ikke å fortelle meg hvor jeg kunne få kjøpt kortet, men ga meg en info-brosjyre som jeg ikke ble så veldig klok på. Billettmaskinene produserte i alle fall ikke Navigo-kort, fant jeg ut. Så jeg droppet det og kjøpte en vanlig billett. Jeg måtte jo rekke første skoledag. Billettene gjelder for all transport og er gyldig i 1.5 time. FYI.

30 min etter ringte jeg på døren til skolen og ble møtt av en hyggelig type på max 30, med svart krøllete hår. Som nevnt før har alle guttene her krøller, så jeg ble ikke sjokkert av sveisen. Var heller sjokkert over alderen. Hadde forestilt meg en pensjonist. Ikke vet jeg hvorfor. Kollegaen hans, en ungpike med røde 50-tallssko, var akkurat like gammel. Jeg observerte kjapt at dette var et kjekt lite ungdommelig sted. Veggene var fargerike og pyntet med plakater, franske ord og postkort med film-motiv. God stemning.

Jeg hadde jo bestemt meg for ikke å være så flink i fransk i dag. Det bød heldigvis ikke på store problemer å ikke være det. De fleste som ramlet inn dørene snakket - etter mine ører - flytende allerede. Jeg kunne ikke forstå hva de hadde å gjøre på franskkurs. 

Den skriftlige testen bestod av 4 A4-sider og var så og si gresk for meg. Jippi, tenkte jeg, og gadd ikke bruke så altfor lang tid på siste del som bestod av en liten historie om en type som fant opp ett eller annet jeg skulle finne ut hva var. Jeg fant ikke ut hva det var, og leverte. 

Den muntlige testen foregikk sammen med 3 andre jenter og 4 kvinnelige lærere. Jeg presenterte de 3-4 setningene jeg etterhvert har lært å si om meg selv. Hva jeg heter, hvor jeg kommer fra og hva jeg studerer. Jeg gikk ikke veldig inn for å prestere mer enn det. Det gjorde derimot en dame fra Barcelona, som snakket flytende, og som jeg var så heldig å få gå til metroen sammen med. Hun kunne ikke et kvekk engelsk. Jeg kunne heldigvis et kvekk fransk, så vi klarte oss.

Jeg klarte også å få meg Navigo-kort til slutt.. Av en superhyggelig engelsktalende dame på RER-stasjonen (RER = lokaltog) som lå bare et steinkast fra metrostasjonen - kunne en type i en kiosk fortelle meg. Han snakket også engelsk. I'm good to travel.

Nå venter jeg superspent på en e-post hvor det skal stå om jeg er flink eller suger - om jeg begynner kl 0900 eller 1300 i morgen..

Skål!

@ Spotify Black Kids – I'm Not Gonna Teach Your Boyfriend How To Dance With You